Hysssssssjj!

Fab!

sigh..ah.. (!)

Hvis jeg dør og kommer til helvete (noe jeg utelukkende kan si med sikkerhet at jeg gjør, så fremt helvete finnes og derved at hele min ateistiske overbevisning gruslegges med sånn fet, schvær rullemaskin-bil som jevner ting med jorden), så kommer jeg til VM.  Dette er jeg fullstendig overbevist om fordi det rett og slett ikke finnes NOENTING som er jævligere for meg enn fotball. Menn (som ser ut som plastikk-figurer (allà Barbies Ken) med stylet hairdue og diamanter i ørene (vræææl)) som løper rundt på en gressmatte og sparker en rund gjenstand til hverandre, er bare SÅ lite appellerende til meg. Når de faller, burde noen komme løpende med et speil. Og jeg vedder (er “vedder et ordentlig ord? ..whatever!) på at de sminker seg i pausen. Jeg har vanskeligheter med å formidle hvor sterkt jeg hater dette. Men altså, JEG MENER DET!

Absolutt alt som omhandler baller og menn som løper frem og tilbake uten mål og mening mens pengene ruller inn på kontoene deres, gjør meg kvalm. Jeg føler jeg har spist for mye softis, uten at jeg egentlig reelt sett kan sammenlikne fotball (auu!) med is. Men altså. Kvalmende. Sporten i seg selv forståelig. Som fritidsyssel for 4 åringer. Altså enkelt. Og man får eksempelvis aktivisert barna. Og barn liker jo (ikke ulikt hunder) og løpe etter gjenstander man kaster eller sparker til dem. Dette gjelder åpenbart også for det voksne hankjønn. I tillegg tjener de seg feite og arrogante på det. De blir overeksponert, får pop-star-image og posisjonerer seg i overkant høyt i samfunnet. Man ser dem overalt. I media. Man blir kvalt. Det er latterlig. Også er det kjedelig. For ikke å glemme. At menn liksom “trenger denne sporten for å få utløp for følelsene sine”, driter jeg i. Ta dere sammen. Spar oss. Please.

VM betyr 30 (!) dager med fotball. 30 dager der alle snakker, ser, spiser, drømmer, ånder,  raper, og promper fotball. Sistnevnte er det bare menn som gjør. Siden damer ikke promper.

Gud. 30 dager.

Jeg klarer ikke å snakke mer om det.

Aggressivt, dog så treffende sagt.

Det nærmer seg  rømmegrøt med smør i. Og spekeskinke. Som ingen liker.

Det nærmer seg unger med våpen.

Det nærmer seg nasjonalsangen med heliumstemme.

Det nærmer seg bunadskledde småstjukkaser (Alle ser feite ut i bunad.) Det nærmer seg diskusjoner om hvor bunadene er fra (Gjesp!) og hvor mange søljer man har på dem.

Det nærmer seg galning- unger med ville øyne og hysteriske foreldre med banankaker under armen og øyne som lyser rødt mens de kjefter og brøyter seg frem i folkemengden på vei til noe som ingen verken vet hvor er, eller forstår.

Det nærmer seg blomsterdeko. i rødt, hvitt og blått, i alle bed i mils omkrets. I alle hager. I alle byer.

Det nærmer seg norske flagg i alle størrelser og varianter fra hus, altaner og flaggstolper. Det nærmer seg veiving av disse. Med hånden.

Det nærmer seg gnagsår.

Det nærmer seg påtatt, forventet nasjonal stolthet. Og krokodilletårer.

Det nærmer seg uhemmet klemming og “gratulerer med dagen” fra 400 ukjente mennesker, som ingen av dem, mener det.

Det nærmer seg tivoli med filmmuzak tatt fra Nightmare on Elmstreet. Det nærmer seg karuseller dekket av oppkast fra tømte barnemager. Det nærmer seg selvmordstanker.

Det nærmer seg kvalmende selvforhærligende nasjonale proklamasjoner fra byenes diverse sammensnekrede scener hvor tilhørende ordførere representerer hoved-oppgulp foran pipende mikrofonstativ.

Det nærmer seg klapping.

Det nærmer seg utslitte og utpulte russ i skitne dresser og med provoserende trøtte ansiktsuttrykk.

Det nærmer seg lastebiler  fyllt opp med fulle medlemmer fra ymse organisasjoner, med rosa parykker og ballonger. Alle har trusen utenpå buksen. De ler høyt. Noen synger grusomme sanger som gir meg angst-symptomer og lysten til å hoppe ombord for å kvele samtlige av dem.

Det nærmer seg soft-is og stanken av sukkerspinn og brent barn.

Det nærmer seg bakke-fyrverkeri som adhd-barn kaster på skrikende bestemødre.

Det nærmer seg eldre menn med flosshatter fra øvre middelklasse som henger ut av vinduer fra kontorbygninger med sigar og champagneglass. Det handler om grunnloven og utbytte.

Det nærmer seg dårlig smak. 

Det nærmer seg unger i en sfære av snørr og tårer.

Det nærmer seg svigermor.

Det nærmer seg.